Los Angeles

22 juli

Nok Vegas på oss, og vi satte kursen ut av byen for å fullføre siste etappe av Route 66, til St Monica beach og LA. Vi kjørte ut av casino staten Nevada, og inn i Schvartzneger staten California. På veien var vi innom byen Ghost Town, som vi kan bekrefte inneholdt svært få spøkelser, men mange tursist sjapper.

Litt leie av å kjøre bil, ba vi daisy, vår eminente kartleser, om å finne en golfbane til oss. Det ringte få, til ingen alarmbjeller da navnet på klubben var Par3 golfklubb, og vi la i vei. Etter ni hull på en forstørret minigolfbane, kjørte vi videre, og kom, etter mye kø og utrolig mange passerte biler til downtown Los Angeles, med sine 4 millioner innbyggere. Akkurat det tallet lyver litt, da hele området rundt Los Angeles er som StavangerX40+400 Sandneser rundt. Det vil si et byområde på ca 24 millioner innbyggere. Samtlige av dem mistenker vi for å ha egen bil.

Vell fremme på hotellet vårt, stakk vi ut for å spise på en brasiliansk grill, som viste seg å være stengt. Dermed bar d inn på en fin restaurant med en skuespiller i Two and a Half Men som servitør. Artig.

23 juli.

Glade for å få se sjøen igjen for første gang siden New York, dro vi i dag for å bade, og for å gjøre det hele til en verdig slutt på bilturen, ved enden av route 66, på piren til St Monica beach. Mange vill kanskje huske plassen fra Baywatch, og jammen min hatt va det flust med badevakter den dag i dag. Alle hadde fløyte, og alle likte å bruke den.

Vi hadde avtalt å møte vår gode venn Mark fra Albuquerque denne kvelden, i hans hus rett ved Malibu. Her ble vi tatt godt i mot, i en fin amerikansk villa, med svømmebasseng og tilnærmet fullt utstyrt kjøkken på terrassen. Et grillmåltid senere, ble vi tatt med på en til dels lang sightesing i Marks amerikanske bil. Beverly Hills, Hollywood, Sunset Boulevard, St Monica og Malibu var noe av det som sto på programmet. Eller sagt på ein annen måte, mange fine hus, utrolig mange biler og en drøss rødelys senere, hadde vi sett en liten del av LA området. Fornøyde og trøtte kjørte me him te hotellet.

24 juli.

Los Angeles e filmhovedstaden i verden, og et besøk i Universal studio va program erklært. Et sjukt dyrt inngangspass seinere (med rett til å gå først i alle køer) var vi innenfor portene, og kjørte det de hadde av attraksjoner. Live skuespill av waterworld var kanskje det kuleste de hadde, men også Shrek 4D va løye, selv om me ennå ikkje e sikker på ka 4D e fornåge. Likevel var dagens høydepunkt å kjøre innendørs berg og dalbanene Mummy. En helt ordinær attraksjon, men 16 åringen som satt bak oss, skreik så intenst høyt og altfor lenge, at det hele ble utrolig morsomt for alle oss andre. Moren hans nærmest smuglet vedkommende ut etter at turen var over.

Kveldens middag ble inntatt på en finerer plass enn vi hadde ventet, og regningen såg dertil stygg ut.

25 juli.

En rolig dag i bassenget på hotellet, før vi ble hentet av Mark, for å få inn litt lokal kultur. Først dro han oss med på en jødisk restaurant for å smake på den berømte Corn beef sandwichen deres. Det var, litt overraskende, to mais skjever, med, og dette e kje tull, 8 cm med roastbifflag i mellom. Det gikk ned, men vi syntes synd på dyret. Deretter dro vi for å se litt sport, nemlig baseball(brennball). Amerikanerne elsker sport, men av det sære slaget. Dette ville vi ta nærmere i øyesyn, og sammen med Mark og hans ene sønn dro vi på kamp. Det gjorde 45 000 andre og. Alle kjørte for øvrig til stadionet. 4 svartebørsbilletter senere var vi innenfor portene til legendariske Dodger stadion, hvor ikke uventet Dodgers spiller. Kampen sto lenge og vippet, men endte til slutt med hima seier til Dodgers over Washington Nationals, med de lite imponerende sifrene 3-1. Kampen var kort, kun 2 timer og 15 minutter. Men hjemmepublikumet kan glede seg over 81 hjemmekamper i sesongen( som er på 6 mnd), så kampene ville komme raskt de neste dagene også. Etter på dro vi til China Town og spiste noe ris, og takket for nokk ein fin dag med Mark.

26 juli.

Tiden var inne for å besøke den berømte stranden Venice, Californias svar på Miami strendene. Utendørs treningsapparater, basketball baner, gateselgere, damer på rollerblades og alt det andre som hører med var her. Det blei ei fine dag på stranden, til tross for at plassene vi hadde på stranden tre ganger ble overskylt av vann fra bølgene. Vi våget ikke ta opp kampen med naturkreftene, og hadde noen forsiktige tilbaketrekninger kver gang.

27 juli.

Noe overraskende skulle vi bytte hotell i dag, da dagene hadde fløyet av sted. Våre gode venner i vallet parkeringen utalte som avskjedsord, ”these guys are really bad with tickets”, da vi flere ganger ikke greide å gi dem det de trengte for å få tilbake bilen vår. Men litt driks gjorde dem alltid i godt humør, og Toyota Higlanderen kom glidende tilsutt kver gang.

Vi flyttet nå fra downtown LA til Culver City, litt nærmere strendene. Her kom vi på et hotell, som ikkje var hotell, men et leilighetskompleks. Dermed hadde vi plutselig kjøkken, men ingen til å rydde opp. Litt utpå ittemiddagen, kom vi oss ned på stranden igjen, sammen med resten av bilflåten til LA. Mange biler, og få parkeringsplasser, betyr dyre parkeringsplasser i USA, her er det ikke snakk om fast pris. Men vi fikk nå hevet inn bilen hos noen halvkrimminelle folk, og jommen var den ikke like hel når vi fikk den tilbake og.

På kvelden stakk vi til Walk of Fame, og såg på alle løgningene som holdt på der. Stolte av å sett Ingrid Flagstad, det norske bidraget til walken, gikk vi på det vi trodde var en fondue resturant. Det var det ikke, men en shushi og shabi shabi resturant. Vi valgte shabi shabi, og fikk utdelt en bolle med vann hvor vi kokte kjøttet og grønnsakene vi hadde kjøpt. Det hele ble en herlig totalt smakløs kombo som en heks ville vært stolt av. Etter å ha vært på denne delikatessen, gikk vi raskt ned på gaten og kjøpte oss kver si pulsa..

28 juli

I dag var det igjen tid for golf, som er utrolig kjekt i dette landet. Nye baner e alltid gøy, samtidig som vi kjører fra bane til bane gjør det hele til en avslappende opplevelse. I dag dro vi til Brookside, nær Pasadena. Her møtte vi Mark, og gikk en runde på en av de bedre, men også lengre baner vi har sett. Par 4 hull på 420 meter satte oss på virkelige prøver, og vi har vell alle spilt bedre runder golf. Vi håper hvertfall Mark har gjort det. Deretter tok vi oss ein middag i Pasadena, før Thomas trygt fraktet oss til Kodak senteret i hollywood. Der såg med ein shid film, men me hadde aldri før vore så nærme de så hadde lagt shid filmen.

29 juli

Dagen startet tidlig, da vi er friske norske ungdom som vil utnytte dagen. Så rundt halv tolv satt vi i bilen på vei til stranden. Etter noen minutter, stopper vi i et lyskryss på rødt, og følgende samtale utspiller seg. Håkon kommenterer at bilen står å vugger kraftig: ”Ka e d som skjer, eg har jo bremsen i bånn? Prøve den å kjøre fordi den står i drive?” TT ”Sikkert fordi du kasta bilen rett i revers i går kveld, sikkert ødelagt shiden.” Håkon har nå kastet bilen over i park, og det roer heldigvis ned bilen. I det neste lyskrysset prøver vi igjen å stå stille med bilen i drive, og nå går det heldigvis bra. Lettet over å ikke ha ødelagt leiebilen kjører vi videre.

Dagen ble tilbragt på Venice beach. Med sine 22 grader i vannet var det hele ganske så forfriskende, men vi våget oss nå uti vannet til tross for kulden. Noen herlige bodysurfingsbølger fikk vi også oppleve. I dag oppdaget vi også en ny sport, nemlig Paddle Tennis. En skrumpet tennisbane, blir fulgt opp med noen skrumpede tennis køller, og så er du i gang. Dette førte til høyintensitet, mange ballvekslinger, og mye svette. Men det var artig, og vi følte oss litt proffe der vi spilte mellom stranden og handlegaten. Under lunsjen overhører vi en samtale der en gjest på kafeen spør servitøren om hun kjente det. Kjente va tenkte vi.. En melding fra Røysi som spurte oss om me kjente skjelvet, måtte vi svare benektende på, da vi trolig hadde vært på stranden.

Vell hjemme på hotellet slår vi på tv, og det eneste de snakker om er jordskjelvet. Det har målt 4,8 på richterskala, og er det kraftigste i LA på flere år. Skjelvet hadde episenteret i San Diego og startet klokken 11.48 lokal tid. Da først begynner vi å tenke hvor vi var på det klokkeslettet, og kan med trygghet fastslå at det ikke var noe galt med bilen i det heile tatt, den sto kun og danset rytmisk etter jordskjelvet bevegelser. Artig å ha opplevd, men ville ikke kjørt i 160 når det skjelvet startet, så greit at vi sto i ro.

På kvelden dro vi til Beverly boulevard, og inn på the Comedy Store. Der hadde utallige komikere 15 minutter kver med show, noe som gjorde det hele variert, og stort sett ganske så løye. Løye hadde jaffal neger damen bak oss. Hu lo og lo, og samtlige komikere måtte kommentere hennes tilstedeværelse. Vi var mer heldige med bordplasseringen i dag, enn sist komiklubb, og paret foran oss fra Libanon tok mesteparten av støyten.

30 juli

Golf i dag, ved Alhambra golfklubb. En fin og kort bane, der Håkon hadde sinn korteste eagle put i sitt liv, på ca 3 meter. Selvsagt var den for kort, og tilsiden, men birdien var sikker. Thomas dro i land en sikker seier på to slag, før han vi spilte med bød oss kversinn øl, og trilta vekk i porshen sinn. Middag skulle vi spise på Hard Rock cafe, men den var flyttet, så vi havnet på en plass der Thomas likte alle forrettene, men ikkje hovedretten. Synd for han. Deretter såg vi en kino i en fullstendig tom kinosal, som muligens også var med å reflektere filmens budskap..

31 juli

En hel dag på stranden, før vi dro til LAX for å frakte oss tilbake til herliga Norge.

Litt statistikk:

· Vi har kjørt 3150 miles på denne turen, det tilsvarer 5040 km, eller 5 ganger gjennom Tyskland.

· Gjennomsnittsfarten ble 50 miles per hour, det vil si 80 km/t. Før vi kom til byområdet rundt LA, var den på 93 km/t.

· Toppfarten ble registrert ved gps (Daisy) til 108 mp/h, eller 173 km/t.

· Antall hamburgere spist: Thomas: 11 Håkon: 3

· Antall ganger på McDonalds: 1

· Antall insekter eliminert fra jordens overflate og inn i Toyotaen: ca 10314

· Kg ost konsumert på turen: 4

· Kg kjøtt konsumert: 16

· Nesten ulykker: 2 ganger der biler har gjemt seg i en blindsone som vi ikke ser om vi snur oss, men har blitt reddet ved fløyting fra ofrene våre.

· Ulykker: O

· Antall sinte Amerikanere: 1

· Antall vennligsinnede Amerikanere: Alle -1

Hotellene:

*Har do, og sikkert AC også, men vi har ikke vært der.

** Do, av og til blir det ryddet. AC bråker som et treskeverk, og en våkner titt og ofte når den skrur seg av og på. Kan finne på å gi vekk frokost. Gratis internett.

*** Stillegående AC, alltid 3 håndklær. Ofte kake i resepsjonen. Betalende internet

***1/2 Utrolig trege heiser.

**** To dusjhoder, kan forekomme casinoer i lobbyen. Betaler grise mye for internett.

***** Ikkbe sesøkt, men overbevist om at det er tre dusjhoder der. Har tjenere som leser internett for deg.

Konklusjon: I USA er det fint, om du kan bake deg egne brød, selv får velge hvor mye pålegg du vil ha, ikke har vegringer mot å spise en halv ku til dagen, elsker å kjøre bil, og sitte i kø om du er i en storby. Ellers er kontinentet helt konge, fylt opp med selvironiske hyggelige mennesker som elsker å slå av en prat.

Fra USA for siste gang, Thomas Tungland og Håkon Hestness.

Fontene

Ørkenliv

18 juli

Las Vegas

Fredag

Kjøreturen fra Kingman gikk radig, og over Hoover Dam. Vell fremme i Las Vegas tok vi inn på Double Tree, et stykke fra the Strip, hvor vi tilbrakte den første natten i "syndenes by". Tempraturen var nå på det varmeste til nå på turen, men vi la allikevel ut på en golfrunde et stykke utfor byen. En meget bra bane som også førte til bra spill av de noe tørste nordmennene som vandret rundt i ørkenen og slo golfballer. Heldigvis delte de ut både kalde hånklær og isbiter. Utslitte etter å ha kjør t en runde golf, stakk vi til sentrum og såg på galskapen de hadde satt sammen der, og spiste ein svære biff kver.

19 juli

Lørdag var det duket for nytt hotell på den berømte strippen, etter tidenes værste frokost. Firestjerners hotell kalt Westin ble valgt av hotwire.com. En vinner blant alle hotellene i Las Vegas var å plassere casinoet i lobbyen, slik at en måtte gå gjennom fristelsene før en omsider kom til resepsjonen. Det er også verdt å merke seg at det var installert to dusjhoder på rommet, dette for å markere de ekstra stjernene hotellet var belønnet med. Helt genialt konsept i en ørken for å opprettholde ørkenstatusen. Etter en liten høneblund var det duket for å prøve lykken på casinoene. The Mirage og Bellagio var da selvskrevne besøk. Vi havnet dog til slutt på Ceasars, hvor vi spilte en liten pokerturnering. Thomas gikk så 4 timer senere fra bordet med en gevinst på hele 30 dollar! Dette var noe for lite, og han satt derfor gevinsten et par ganger på svart, og gikk senere hjem 200 dollar rikere. Ikke ofte en går rikere hjem etter en tur ute i Vegas.. Vi ble også fasinert over det kjente vannshowet som pryder over stripen i en svær kunstig innsjø midt i ørkenen. Håkon poengterte at hvis Breiavannet kunne få noe lignende ville folk også kommet til Stavanger..

20 juli

Søndag var det duket for en ny golfrunde, da værgudene for en gangs skyld var noe snille da de laget skyer på himmelen. Spillet var ikke like bra men absolutt godkjent. På kvelden tok vi en middag med venner av Fabian (Henrik og Duffy, Jonnyen var slått ut) som var på tur i Vegas og omegn.
Middagen ble på en brasiliansk grill, da disse typene restauranter er blitt en klar favoritt. Det meste i Vegas er dobbel pris, noe dette måltidet også viste. Vennene til Fabian hadde flight morgenen etter og forlot oss ganske tidlig, etter å ha vært litt rundt og sett på de ulike showene. En annen ting med Vegas er at du slipper å besøke resten av verden etter denne byen. En får nemlig med seg alt fra egyptiske pyramider, eifeltårn, colosseum og de fleste andre kjente landemerker. Inni pyramiden var det ikke overraskende et casino pluss et hootell. Da det kun var vindusrom i pyramiden, var konklusjonen dårlig romutnyttelse, men muligheter for luftige svev ned fra toppetasjene.

21 juli

Mandag ble en ny rolig dag hvor vi igjen lekte turister. En tur på Vegas Outlet center og en tur opp i tårnet Stratosphere, som ligner mistenkelig på Seatlle tårnet, ble da våre hovedattraksjoner. Tårnet hadde for øvrig verdens raskeste dobbeldekker heis, heilt greie heis. Kvelden brakte oss til en buffet på casinoet Wynn, hvor Håkon kunne krysse av kongekrabbe og muslinger på matlisten sin. En pokerturnering senere tok vi kvelden da det var tid for å begynne å snu døgnet noe tilbake igjen. Utsjekking klokken 11 var nemlig gang på gang vist seg å være uoppnåelig for norske natteravner. Nå er vi klare for et strandopphold i LA og alt det andre vestkysten har å by på.

One man down, two too go

Hoover Dam










Hoppe bilder e obligatoriske


Flyplassen i ALbqerqu

18. juli 2008

One man down, two too go

15 Juli. Bilder kommer senere:)

Mette og gode itte gårsdagens fråtsing på den brasilianske grillen, satte vi oss i bilen for å sende hjem Erlend til herliga Stavanger. Det ryktes at Sørbø Trelast hadde ein finger med i den beslutningen. Vell innsjekket på Anbuqerque International Airport, som omtrent var på størrelse med Sola International Airport, dro Thomas og meg videre over kontinentet. Det vil si, vi kom 5 miles, før vi sto på en golf bane, med innleid utstyr og golfbil. Etter 3 hull på banen, tok vi igjen gruppen med spillere foran oss, og spilte videre med de. 2 hull senere var vi invitert hjem til dem i Los Angeles. Fort gjort, og vi akter å besøke dem, kem kan vell takke nei til en neger på 100 kilo som inviterer på grillfest? En artig og varm runde senere, måtte vi se å komme oss av gårde mot west. 3 timers kjøring senere tok vi tredje, og muligens beste, motell i landsbyen Holbrook. Indianermotellverten (skrives d slik) kunne for øvrig opplyse at klokken var ni på kvelden, ikke ti som vi hadde all grunn til å tro. Vi er nå minus ni timer i forhold til det vi antar klokken er i Norge.

16 juli

Holbrook var ikket et blivende sted for travle turister, og vi la i vei på endeløse sletter mot Grand Canyon, som vi har resonert oss frem til må bety Grandios stor dal med elv i bunnen. På veien dit så vi opptil flere tog, og d rare med dem, e at de i motsetning te Norge, har minst fire lokomotiv kver, og drar på 3-4 km med vogner. Fort går det ikkje. På vår heller flate vei til Grand Canyon, kom vi også over et aldri så lite meteoritt krater. Fordi som ikke vet forskjellen på meteor og meteoritt, kan vi berolige med at en meteoritt er en meteor som har kræsjet i jorden. Du finner derfor aldri meteorer på jorden.

Meteoritten greide å lage et ganske så imponerende hull i bakken, og amrikanerne greide like imponerende å kreve 15 dollar av kver person som hadde lyst til å titte over krater kanten.

Men det var ikke meteoritt hull som sto på hovedatraksjons listen i dag, men derimot Grand Canyon. Og ja, den var grandios. Elven, som går under navnet Colorado, har brukt 2 milliarder år på å grave ut området, og selv om unge lovende Tungland spekulerte i at det skulle han og fått til på såpass lang tid, så var det like fullt ganske imponerende, og bør strengt tatt sees med enge øyne. Det var det en del andre mennesker utenom oss som også gjorde, og gjorde det hele ganske folksomt. Derfor gikk vi et stykke vekk, og ut på en klippe, som ingen av våre mødre ville tillatt oss å gjøre. Men alt for fotokunsten. Etter å ha sett Grand Canyon fra the South Rim, gikk vi og så dalen nedenfra, men da på et IMAX lerret.

Mot kvelden kjørte vi ned til det som blir omtalt som old Route 66 Loop, og fant oss et motell i spøkelsesbyen Seligman. En god middag på resutranten roadkill, ble etterfulgt med tap i biljard for overmakten Thomas, med påfølgende U i dart. Et tips fra bardamen om å ta en fottur til Supai og noen fosser ble også snappet opp denne kvelden.

17 juli

Å bade i fosser fristet, så vi mobiliserte for å få til denne turen, sto opp tidlig, kjøpte inn 5 liter drikke hver, og kjørte mot starten på fotturen. 12 miles skulle strekningen være på, og etter å ha forhørt seg med de lokale indianerne forsto vi at vi kanskje kom til å ta oss ”sol over hodet”, og ringte for å høre om det var muligheter for å overnatte i Supai, som ligger i bunnen av Grand Canyon. Der lo de av oss, og sa at her var det fullt, alltid. Bestill igjen om et år lød tonen. Dermed måtte vi gå vekk fra hele planen om den turen, for å unngå å ligge oppi en fjellside, blindet av mørke, tørste og med fjelløver snikende rundt. Ingen skal komme her å si at vi ikke kan fjellvett reglene, vi snudde i tide (før vi begynte), og hørte på lokale fjellfolk. (indianerne)

Nye planer kom for dagen, og vi satte oss i bilen, og kjørte til Kingsman, hyrte oss et rom for natten, hev oss i bassenget og ventet på kaldere vær, da 50 grader føltes litt ubehageligt. (Ja i solen). Ved 16 tiden, ble det litt bedre, og vi leide oss et golf sett, og en golfbil med bensinmotor(!), og spilte 9 hull golf på en fin golf bane. Thomas valgte å bruke tre putter på alle hull, og la selvsagt all skyld på putteren. Noen pool slag som endte uavgjort, og en steik seinere stakk vi til sengs. I morgen venter Las Vegas.

Albuquerque

12 juli, ferden til Albuquerque.

Etter ein heller brutalt dårlig frokost på motellet vårt i Tucumcari, dro vi videre vest mot tidenes vanskeligste bynavn å stave, nemlig hovedstaden i New Mexico, Albuquerque, ein by med snaue 500 000 innbyggere. Her hadde vi bestilt hotellrom i tre dager, sentralt i byen. På veien datt vi innom en liten plass som hette Tinkertown, der et ektepar+ ein dverg med over middels store fritidsproblemer, hadde satt opp et museum med flere tusen trefigurer de selv hadde lagt. Men det rareste var at de også hadde bygget huset de hadde museumet i, ved hjelp av glassflasker i stedet for mursteiner.. Snål verden. Overraskelsen var også stor da vi så skilting til et skiannlegg, da vi nå befinner oss i det som må kunne kalles ørkenlandskap.

Vell fremme på hotellet, hoppet vi i bassenget og bestemte oss for å stikke på nok ein standupshow klubb. Halveis på vei der til, oppdager vi at Erlend har glemt legitimasjon, og får en herlig lang taxitur. Vi er likevel tildig ute, og rekker å trykke i oss litt vietnamesisk(!) mat før vi stikker ned på showet. Der er vi urutinert tidlig ute, og får derfor ekstremt gode plasser, omtrent inni scenene, til humoristenes store glede. Vi ble ledd ut av samtlige i den salen opptil flere ganger den kvelden, og etter showet unnskyldte de to komikerne seg til oss og sa me fekk mye dritt. Men me synes d va løye, og sjelden har me vell ledd så mye av folk som snakke drit te oss. Under forestillingen fikk vi også en aldri så liten overraskelse, da det kom frem at byen lå på 6000 feet above see level, eller nærmere 2000 meter over havet. Det var litt av ein overraskelse itte å ha kjørt endeløse flate strekk de siste dagene, og trodd vi var på et par hundre meters høyde. Dermed skjønte vi hvorfor det ikke var mer enn 20 grader i luften, og hvorfor de kunne skilte til et skiområde.

Juli den 13.

Fremdeles i Albuquerque, og ein rolig dag vente oss. Me stakk te et kjøpesenter og hamstra nye forsyninger med boxere og sokker, samt kåret Hestness til turens gladiator. Fornøyd me det la vi oss rolig i bassenget og hottuben med kversin bok. Erlend og Totta har for øvrig lese kappløp på Stieg Larssons første bok. Itte å ha låge i solen lenge nok, gjekk me ud å fekk oss turens beste måltid på ein brasiliansk grill, der de heile tiden lesset på me forskjellige typer kjøtt, heilt te me måtte vise de den røde kuben me hadde fått og kapitulere før me begynte å spy.. Heile herligheten kom på 20 dollar per pers. gitt vekk. Deretter gikk vi, etter ha funnet igjen Erlend som forsvant på mystisk vis, på kino og såg Hancock. Den filmen slenge me terningkast 3 på, trenge absolutt ikke sees, men du kjede deg ikkje i hjel.

Juli den 14.

Frokosten ble inntatt i sengen, etter at det kom en servitør og vekket oss klokken ti om morningen. Føltes heilt greit. Etter den heller greie oppvåkningen, kjørte vi til et fjell ved navn Sandia Peak, og tok det de påsto var verdens lengste heis opp på fjellet, 4,5 km lang. Med en stigning på 1164 meter sto vi plutselig på 3163 meters høyde, rett ved et skitrekk.

En god utsikt og en dårlig lunsj senere var vi nede igjen, og dro til den lokale ”fun parken”. 35 hull minigolf, og absurd mange spill på et heller dårlig dataspill senere, dro vi hjem til hotellet stor fornøyde og litt fattigere, for å forberede oss på dagens inntakt av mat på den brasilianske grillen. Her gjelder det å ver solten.

Okahoma bomber og andre flate lansdeler

10 juli

Før me tok kvelden i går, bestilte vi nytt hotell i Oklahoma city, og oppgraderte oss selv fra et motell langs veien til fint hotell i sentrum for en latterlig lav pris. Plassert sentralt i byen, som ikke overraskende er Oklahomas hovedstad, gikk vi oss ein tur for å få i oss noe mad og se ka byen hadde å by på. Det har begynt å bli en vane nå, men samtlige personer på denne kanten av landet kommenterer aksenten vår, og lurer fælt på kor me komme fra. Når me seie Norge, lure de stort sett fremdeles på kor me komme fra.. Beglodde og mette gikk vi til det ene punktet i byen som har gjort det berømt, en berømmelse de gjerne skulle vært foruten. I 1995 valgte nemlig en halvnakke av ein bonde å sprenga den føderale bygningen i byen. Til det brukte han ikkje mindre enn 4000 pounds sprengstoff, ka d nå måtte ver.. Vi besøkte både minnesparken og museumet. 196 tomme stoler på en gressplen var satt opp for å minnes de døde.

Tilbake på hotellet, tok vi mot til oss, og gikk mot treningsrommet. En fin økt der, ble fulgt opp med 2 timer ved bassenget i steikende sol. Herligt. Deretter tok vi taxi nærmere 150 meter til en mexikansk resturant, og var temmelig fornøyde me d. Kvelden blei fulgt opp me utallige slag pool, og like mye av noe annet. Me kom også i snakk med en lokal gjeng fra Oklahoma, som innledet samtalen slik: ”Do you guys smoke weed?”. Så spurte de oss kor me kom fra, før den ene av de la om til flytende tysk og regnet med at vi kunne det samme. Det kunne me ikkje.

11 juli. Oklahoma City til Tucumcari

Beine veien og fina veret, bokstavlig talt.

Vi begynner nå å nærme oss avlastingen av Erlend i Albuquerque, så vi satte oss i bilen og kjørte rett west. Over prærien der indianerne gjorde opp seg i mellom i gamle dager, mens cowboyene styrte showet i mer moderne tid. I dag pumpe de olje og før på kyr, som kan bli burgere. Veien fra Oklahoma City, til Tucumcari førte oss gjennom flere småbyer som nok hadde storhetstiden sin for flere tiår siden. Clinton, Elk og Amarillo er nok alle eksempler på dette. I Clinton var vi på et route 66 museum, og fikk kjøpt oss kver sitt skilt. I Elk spiste vi middag i et gammelt stasjonsbygg, før vi så deler av ein baseball kamp med stor laget Elk Ciyt Elks. Meg og Erlend betalte 5 dollar kver, mens Tungland elegant snek seg inn.

Deretter fulgte vi det hele opp med ein durabelige minigolf battle, der Thomas noe heldig (vil noen hevde) dro i land seieren. Dagens ubestridte høydepunkt var likevel å se Håkon sette et hole in one slag av de helt sjeldne. Sjelden har jubelen vært høyere på Elk citys old town minitaure golf. Andre høydepunkt på banene var å se kver gang Erlend bøye seg, eller prøvde å bøye seg for å plukke opp ballen.

Vi dro også innom Amarillo, og såg på folk som prøvde å få seg en gratis middag, ved å spise 2,2 kg biff med tilbehør og dessert på under en time. Det såg ikkje fristende ut, og me tvile vell på at så mange greide d. Stolte av å være i Texas, kjøpte vi også 3 cowboy hatter. Thomas, som tror han er Superwoman falt på en rosa utgave, og det samme gjorde også Erlend som ikke fant sin Dollarman farge. Deretter kjørte vi videre til endelig stoppested, for å rekke å booke hotellrom i Albuquerque før klokken slo midnatt. Lite viste me at vi hadde tatt igjen klokken med en time( så fort går denne bilen), og at vi nå er minus 8 timer i forhold til Norge.

Ellers har vi nå svidd av 4 fulle tanker, eller nærmere 240 liter lite miløvennlig væske.

9.juli St Louis - Oklahomacity

http://www.youtube.com/watch?v=jOowbyZu328

Gårdsdagens elgemat og berg og dalbanekjøring viste seg å ha skapt litt ubalanse i magene til Totta og Ørli, dette gikk verst utover Ørli som tok seg en morgentur, hvor mye av gårsdagens mat visstnok skal ha komt i retur. Håkon derimot som nektet å spise elg tok seg en joggetur på morgenkvisten, etterfulgt av en svømmetur.. LATTERLIG sa Totta å satte seg i stedet på terrassen for å ta seg ein snus.

Turen gikk så til World Greatest Sporting goods store som lå et stykke lenger nede i byen. Dette viste seg til vår store overraskelse å være en butikk fullspekket i alt som har med jakt og fisking å gjøre.. Og amerikanerene valgte då ikje uventa å laga det digert, kor det blant annet va et fossefall midt i butikken.. Itte å ha prøvd et jakt skyte spel og sett litt på fisker og fugler (levende fugler, som ikke bodde i bur), tok me turen å konkluderte me at Masji nok kunne bosatt seg her..

Me hadde ein lang kjøretur foran oss til Oklahoma, cirka 5 timer i 70 miles i timen så kan du regna sjøl.. På denne strekningen satte Totta ny rekord me Highlanderen, då han mada på i 97,9 MPH, dette då av sikkerhetsmessige årsaker, då me hadde ein trailer i helane som muligens hadde plan om å knusa oss..

Itte et par timers kjøring tok me inn på den gamle og bevarte Route 66, endelig ein veg med ein fil.. Langs denne vegen lå dår ein del attraksjoner. Me valgte å stoppa med ein diger blåhval de av ein eller aen grunn hadde fyrt opp, samt ein tanks.

Me stopte i Tulsa for å få oss någe mad. GPS-en i godt samarbeid med Lonley Planet førte oss te ein historiske restaurant som hadde låge der i over 50 år, Jamilin. Servitøren hadde ein slags ristesykdom, som førte t at alle tallerker og fat kom dabbane på bordet vårt, og me spøkte me at han nok hadde jobba her siden starten. Seinere viste det seg at han hadde nettopp d, og at an va 80 år.. Me blei advart om at indrefileen nok ikje va større enn 250 gram, men det gjorde ingenting når de kompanserte med 5 (gratis) forretter.. blant aent någe fårikål lignande greier, e ikje kver dag.. Amerikanere har vist seg å verr meget snakkesalige.. Å her va dår ingen unntak.. Den lokale helten ved siå av oss, som viste seg å ver executive host på det lokale casinoet, lurte jo selvfølgelig kor me va fra og ka me gjorde her.. Itte å ha fortalt oss historien t restauranten, som blant aent inneholdt Muhammed Ali, fortsatte han med historien om faren, som hadde spronge USA på tvers! Tok visst ein 72 dager eller någe.. Ein overraskelse va at kånå/datterå/veninnen te helten visst nok hadde ein lidenskap t Engelsk med norsk aksent. Hu sporte kor lang tid d tok å lera hvis hu kom t Norge.. Ikkje mange som vil ha den aksenten..

Videre gjekk turen t Oklahoma city, me tok helten sitt råd og mada på i 85mph på Interstaten i halvaen time. Tror d va tri svinger på denne strekningen. Det mest spektakulære på den strekningen var Tottas innkjøring til en bensinstasjon, som foregikk i 140 km/t, men koste bensinen 5 kr literen e d jo bare å, ja, mada på. Tok inn på Baymont inn og sovna henn.. Får håba me våkne igjen…